Tunge dager

Det er rart å kjenne på følelsen av å være oppgitt av legene her i landet.

Det er vanskelig å akseptere at det ikke er mer de kan gjøre.

Det er uforståelig at de ikke engang vil prøve noe?

Jeg kjenner at jeg har det tungt for tiden, alt rundt meg faller sammen. Sist jeg hadde det sånn var i sommer. Det er veldig vanlig når man er så lenge syk at man når bunnen, rart det egentlig ikke skjer oftere. Jeg kjenner at det er stor forskjell på første gang jeg gikk gjennom dette. Da følte jeg meg så mye sterkere, var overbevist om at dette bare skal gå bra. Men, det blir verre når man får tilbakefall igjen og igjen, og det liksom ikke lenger er noe håp…

I disse tøffe dagene, når alt føles håpløst og tankene er mørke, er det egentlig rart at jeg ikke tør å vise for andre hvor svak jeg egentlig er. Jeg er sikker på at om jeg hadde vært ærlig og sagt ifra hadde de kommet på flekken.

Den eneste personen jeg deler alt med er Kenneth. Jeg er et vrak om dagene. Lyspunktet er ettermiddagen når han kommer hjem fra jobb. Alt blir så mye lettere å takle når man er to om tingene, to om tankene som sviver i hodet.

                                                     Foto: Garry Thomson

Jeg tok en avgjørelse her om dagen om å kutte ut anti-østrogenbehandlingen jeg gikk på. Dagene og nettene har vært et sant helvete, og det ble bare verre og verre. Det er nå engang sånn at når vi damer ikke har eggstokker som produserer østrogen må vi tilsette dette gjennom tabletter for å unngå å komme i overgangsalderen.

Via:

I høst ville legene teste om det kunne være slik at kreften min "livnærte" seg på østrogen i kroppen, om noen svulster er avhengige av kvinnelige kjønnshormoner for å vokse. Derfor måtte jeg kutte ut østrogentilførselen, i tillegg fikk jeg anti-østrogen tabletter, som hemmer effekten av naturlig forekommende østrogener. Dette resulterte i at jeg brutalt ble kastet inn i overgangsalderen.

Hetetoktene har vært helt grusomme, men allikevel kunne jeg leve med det en periode. Jeg har gått i flere måneder på forskjellige preparater fra helsekosten, i tillegg har jeg i ukevis prøvd akupunkturbehandling opptil 2 ganger i uken, uten noe resultat dessverre. I det siste har det blitt så ille at jeg ikke får sove på nettene eller kan gjøre noe på dagtid, da jeg konstant er gjennomvåt av svette. Akkurat som om jeg er syk med febertokter som herjer i kroppen. I tillegg er det en følelsesmessig berg- og dalbane. Når livskvaliteten er så svekket må jeg ta en avgjørelse, og jeg tar nå kroppen min tilbake. Jeg har derfor startet opp med østrogenbehandling igjen.

 Via:

Jeg ville så gjerne ta ny CT for å sjekke om det har hatt noen effekt disse månedene jeg har gått på anti-østrogen behandlingen, jeg tenkte at det kanskje kunne hjelpe meg å holde ut. Men legen min er veldig motvillig til å ta ny CT bare 3 måneder etter den forrige. De mener det kan gjøre vondt verre, noen kreftceller reagerer på strålingen og kan føre til at de vokser hurtigere.

Jeg fikk svar på blodprøven for noen uker siden. Å tyde denne testen er vanskelig. Da jeg fikk svarresultatet avtalte jeg et møte med legen min, fortalte hva jeg hadde gjort i Tyskland, og viste henne testresultatet. De cellegiftene som er markert med grønt i testen er de med høyest sjanse for å kunne virke inn på mine kreftceller. Jeg forklarte at jeg så inderlig ønsker å teste ut noen av disse cellegiftene.

Alle de cellegiftene jeg har brukt fra før lå utenfor området, altså har de ingen effekt. Det vet vi jo at de ikke har hatt, det har jeg erfart den lange og brutale veien, så jeg håpte at dette overbeviste legen min om at dette er seriøst. Legen skulle sjekke med en onkolog om mulighetene. Ukene gikk uten at jeg hørte noen ting. Onkologen i Tyskland var på den andre siden svært ivrig på å komme til Norge og bli med meg på sykehuset for å snakke med legen min. 

Denne uken ringte jeg nok en gang, og fikk nedslående nyheter…! Det er ikke mulighet for å få testet ut noe av cellegiften her i Norge. Dette fordi de har protokoller, og det handler selvfølgelig også om økonomi. De cellegiftene som var listet opp som jeg burde ta, er ikke cellegift som blir gitt til eggstokkreft pasienter, men krefttyper som beinmargskreft, brystkreft, etc. Da får dessverre ikke legen min lov å gi meg denne. Sånn er reglene. De kjenner ikke til denne testen, det blir for eksperimentelt for Norges land og skolemedisinen de bruker. 

Det er så ufattelig trist at ting her skal være så innmari firkantet! Jeg blir så enormt frustrert. Det er gjerne derfor jeg går litt i kjelleren, det er så mange følelser å bearbeide. Alt er så fryktelig vanskelig syns jeg. Føler at jeg har bare lyst å gi opp.

Men nå er det desember måned, jeg skal virkelig prøve så godt jeg kan å komme i julemodus, kanskje prøve å pynte litt i huset en dag jeg orker, eller kanskje jeg kan spørre om hjelp? 
Dette må bli mitt nyttårsforsett: Bli flinkere til å spørre om hjelp av mine nærmeste, ikke bare hvis det er ting som må gjøres for meg, men også si ifra når dagene er litt tunge. Kanskje hadde det hjulpet å prate litt med andre enn bare Kenneth. Det tror jeg vi alle kan bli flinkere til. Ikke bare dele de gode dagene, og de gode øyeblikkene, det er jo når vi strever vi trenger ekstra omsorg og nærhet. 

Jeg ønsker dere alle med dette en fredfull julefeiring.

  

         «Må jula bli fin og gi deg ro i sinnet.

          La alle problemer bli små og forsvinne.

          La dagene som kommer bli gode og fine.

             God jul fra meg til dere.»

  
                     Klem fra Renate