Pårørende...

Foto: Guro Hansen

For meg personlig er ordet pårørende både et vanskelig og negativt ladet ord.
Negativt i den forstand at det er et ord jeg forbinder med sorg og tristhet. Som regel er ordet forbundet med død, ulykke eller sykdom. Det er ingen glede over ordet. En pårørende blir aldri varslet om noen har vunnet OL gull eller toppremien i Lotto.

Ordet er blitt spesielt vanskelig fordi jeg selv ble en pårørende en septemberdag i 2010. Renate hadde fått kreft, og med ett var jeg en pårørende…

Jeg valgte ikke å bli en pårørende!
Jeg ønsket ikke å være en pårørende!
Det eneste jeg ønsket var å være kjæresten til Renate!

Fra å være et nyforelsket par og gjøre normale kjæresteting som å gå på kino, lage middag sammen, gå på trening, skulle vi nå få en helt ny hverdag og nye utfordninger! Plutselig dreide vår verden seg om sykehus, cellegift, sykdom, oppkast, smerter og alt annet dritt som hører med. Det finnes ingen pårørendeskole en kan gå på for å lære hva en pårørende er eller hva en pårørende skal gjøre.

Hva forventes av en pårørende?

Hva er en god pårørende?

Passer alle til å være en pårørende?

Mange spørsmål … Få svar egentlig. Man må bare gjøre så godt en kan. Støtte, bry seg om, trøste, oppmuntre, være der, godta situasjonen, være den sterke. Som pårørende får man se baksiden. Når Renate er i form, blid og glad, når humøret er på topp og alt er bare godt og fint, det er da de fleste treffer Renate. Det er da hun har overskudd til å komme seg opp av sofaen eller senga, og kan være sosial og ønsket om å leve og nyte er sterkt. Dette er gode dager for Renate og hun nyter dem til fulle, faktisk så mye mange ganger at hun vet at det vil koste. Hun trenger disse dagene. Hun fortjener dem!

Foto: Guro Hansen

Dagene som er helt jævlige, blir sjelden vist fram! Når hun er sengeliggende hele dagen, jeg må kjempe for at hun skal få i seg noe mat eller i det minste noe vann. Jeg vet aldri hva som venter meg når jeg kommer hjem fra jobb, det er enten eller. En helt normal kveld kan plutselig ende opp på sykehus med allergiske reaksjoner eller magesmerter. Vi vet aldri… Dette er vanskelige og tøffe dager. 

Har ikke tall på hvor mange bøtter med oppkast jeg har tatt, eller hvor mange ganger jeg har sett Renate ha så store smerter at hun regelrett ønsker å dø! Det er helt forferdelig. Et eksempel er etter operasjonen i Bergen. Renate ligger med åpen buk og legen spør om jeg vil gå ut eller se på når de skifter bandasje i buken. Jeg velger å bli. Det gjør jeg ALDRI igjen! Å se rett ned i magen på den du elsker… Kjøtt, tarmer og blod, de drar ut flere meter med gassbind i fra buken, det gjør noe med deg...!

For meg har det hele tiden alltid vært naturlig å si VI. VI skal på sykehus, VI skal ta cellegift, VI skal på utredning, VI skal … Vi er to om å kjempe, vi er to som går gjennom dette sammen! Men den største jobben gjør jo helt klart Renate selv. På en måte blir jeg også tilskueren, den som står på sidelinjen og heier på fighteren som kjemper alt hva kroppen kan tåle!

 

Men du kjemper ikke alene, Renate. Jeg vil ALLTID stå ved din side! Uansett! Always! Det er ikke tvil om at alt vi har gått gjennom har styrket vårt forhold. Som en kompis jeg nettopp traff, sa det så godt: YOU NEVER WALK ALONE!!!! Veldig mye sant i dette. Vi har så mange rundt oss som støtter og bryr seg om oss, kjente som ukjente. Det varmer. Tusen takk for all hjelp vi har fått og får. Det betyr utrolig mye! Uten dere hadde vi ikke klart dette!

Mange har skrevet flotte ord, og sagt mye fint om Renate, og jeg kunne ikke vært mer enig i alt! Jeg er så stolt av deg, og så lykkelig sammen med deg, så utrolig glad i deg! Elsker deg så utrolig høyt! Du betyr ALT for meg! Takk for at DU fins! Du er min sjelevenn og bestevenn!

Realistisk sett vet jeg at en dag kommer jeg til å miste Engelen min! Det er vanskelig å både tenke på dette, og akseptere dette! Vite det at en dag skal jeg aldri mere høre den deilige latteren din, aldri kjenne varmen din, aldri ta på deg igjen, aldri…

Renate tenker og bekymrer seg mye om hva som skjer den dagen hun ikke lenger vil være her! Den største bekymringen er selvfølgelig hennes sønn, Marcus. Hun sier så ofte at jeg må ta vare på Marcus, være der for han, hjelpe han! Hun bekymrer seg stort for hva som skal skje med meg... Kan jeg sitte med huset? Penger, lån og testament? Som det fantastiske, gode og omsorgsfulle menneske du er, har du til og med allerede tenkt ut hvem jeg burde være sammen med når du faller fra! Må jo være vondt for deg å si det? Det er i hvert fall vondt for meg å høre deg si det! Du vil meg det beste og ønsker at jeg skal ha det godt!

Å være en pårørende er ingen 7-15 jobb, ingen walk in the park! Det er tårer, sinne, latter, fortvilelse, utmattelse. Jeg blir psykisk og fysisk sliten, alle følelser og tanker som raser gjennom hodet hver dag. Jeg vet ikke alltid hva jeg skal si, gjøre eller hvordan jeg skal takle det. Jeg verdsetter de gode dagene, og setter pris på livet! På en måte er det rart å si det, men jeg har aldri vært lykkeligere enn det jeg er nå! Livet er godt og fantastisk, men fremtiden er usikker…

Foto: Guro Hansen

 

Dag Otto Lauritzen sier det så fint; ”Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid”. For jeg har fremdeles håp, at du Renate skal være her hos meg i mange, mange gode år til.

I love you
for all that you are
all that you have been
and all you’re yet to be

♥ ONE LOVE ♥

Din Kenneth